Pictures1

Informasjon (english information about the breed will be made)

Ridgebackens bruksområder Vårt ansvar som oppdretter

For å kunne lære eller forstå rasen Rhodesian Ridgeback må du ha den riktige respekten og forståelsen for grunnlaget til ridgebacken.
Grunnlaget for rasen var behovet for en jakthund og vakthund, en meget sterk og utholdende hund som kunne overleve de harde kår i datidens Afrika.
Ridgebacken er en verdig og stolt hund, selvstendig, egenrådig, avventende og vurderende. Det er fortsatt en del av urhunden i ridgebacken, noe som gjør at den ikke alltid lar deg nå helt inn i sjela si. For oss RR-entusiaster er det vel kanskje dette vi er mest fasinert av, og setter pris på.

Rhodesian Ridgeback (RR) er en veldig følsom hund som tar eierens sinnsstemning meget fort. Med sitt uttrykksfulle kroppsspråk viser den klart og tydelig hva den mener, og gir gjerne et ord med i laget på hvordan den vil behandles.
Den er ganske krevende - mer enn mange andre raser - både fysisk og psykisk. RR'en ble ikke noe husdyr/ familiedyr (skikkelig påvirket av mennesker) før på midten av 1850, dette gir seg utslag i RR'ens temperament. Ridgebacken krever at du er konsekvent, lojal, støtter den i tykt og tynt. Du må aldri slå eller på annen måte være for hard og brutal mot hunden og nakkegrep må aldri forekomme, det er lett å ødelegge en RR-valp. Valpe-/ unghundstiden kan til tider være ganske strevsom og oppveksten kan være svært variabel fra skyggeredd til gatas tøffeste før den ved ca 3 års alderen blir psykisk moden/voksen. Dette kan være ganske forvirrende for en RR-eier, men man må bare ikke miste troen på hunden. Det er viktig at man støtter hunden uten å overbeskytte den i denne perioden. Men - pass på; Ikke la hunden utnytte deg - en RR er svært rask til å få det som den ønsker. Grunnregelen må være; Tidlig sosialisering i alle miljøer - fortsett å ta med deg hunden overalt også etter at den er blitt voksen.

Ridgebacken er en aktiv hund som bør få være med på det meste, og med tilstrekkelig aktivisering er den svært rolig å ha i hus. En RR er svært flokkavhengig og det verste man kan gjøre er å stenge den ute fra flokken sin. Den liker ikke å bli latt alene - alenetrening må trenes sakte inn. Alene hjemme kan være et problem for rasen. Den fotfølger deg overalt; på WC, i dusjen (selv om den hater regn), på kjøkkenet (beste sted i verden), i kjelleren etc. En RR liker å sove om morgenen - typisk B-hund.

Ridgebacken kan brukes til mye, bl.a spor, jakt, kløv, trekk osv.
Spesielt egner den seg til sporsøk, både til å lete opp et skadeskutt bytte eller bare for å finne ett bytte. I England brukes den aktivt til søk etter skadeskutt hjort.
En ridgeback er en sta hund, med egne meninger. Den blir svært fort lei trening og beste metode er korte intervaller, trening med mål. Når den har gjort en ting en gang, ser den ikke noen grunn for å gjøre det en gang til - untatt matstjeling - Ridgebacken er konstant på matjakt. Advarsel; dette kan bli et stort irritasjonsmoment.
En RR er ikke en hund du kan kommandere hit og dit, den ønsker heller å jobbe sammen med deg og løse problemer - la den få bruke hodet sitt !

Det er flere som prøver seg i lydighet og agility med bra resultat. Man må bare huske på at ridgebacken er en kamerat, og ikke en slave, da kan det gå bra. Imidlertid må man være oppmerksom på at det er en stor hund man har, og ikke trene den for hardt, spesielt i oppveksten. Det kan gå hardt ut over ledd og muskler.
Selv bruker vi hundene til bl.a. å trekke når vi går på ski. Ridgebacken er korthåret så den kan fryse noe om vinteren, men får den være i aktivitet går det stort sett bra.
En ridgeback bør få anledning til å løpe løs minst en gang pr. dag. Den tar all mosjon som du måtte gi den - uvettig trening og hard belastning kan gi hunden varige skader. Jevn mosjon er viktig, men det er ennå mere viktig at du lar ridgebacken løse problemer - den er vant til å bruke hodet - det er den beste mosjon den kan få.
Ridgebacken er en jakthund som i sin tid ble brukt til å spore opp byttet og holde det isolert til jegeren kom for å skyte det. Det er sjelden at den angriper byttet sitt. Ridgebacken har et latent vaktinstinkt som du aldri må oppmuntre. Hvis det blir bruk for det, så vil den passe på deg. Ridgebacken er ikke rastløs som mange typiske vakthunder er.

Vi anbefaler deg å reise rundt og se på RR, og få mest mulig opplysninger om rasen. Som en evt sikkerhet kan du be om å bli satt på valpeliste hos andre oppdrettere da vår tispe kan gå tom/få lite valper. Du bør da gi beskjed om at du står på valpeliste hos forskjellige oppdrettere.

Vi ber deg tenke nøye gjennom om du evt vil ha en valp med feil. I de fleste kull dukker det opp valper med feil (fargefeil/ ridgefeil/ bittfeil/ haleknekk). En del feil er ikke synbar før i 2-5 uke. Skulle du tenke deg en valp med feil, er det enkelte ting du bør være klar over som du må vurdere nøye slik at du i ettertid ikke angrer på avgjørelsen. Den kan ikke brukes i avl, du kan ikke gå på utstillinger, men ellers er den akkurat like god som en hvilken som helst ridgeback.

Ansvar som oppdretter
Som oppdrettere føler vi et enormt ansvar for å ivareta rasens standard, ikke bare temperament, men også bruksegenskapene. Vi må være ærlige og strenge med oss selv når vi skal velge hunder til avl - både hannhund og tispe. Dette er nok det vanskeligste for oss som driver med oppdrett. Feilfrie hunder finnes ikke. Vi velger derfor å bruke den hunden som har det beste gemyttet selv om den skulle ha noen mindre eksteriørfeil, bare disse ikke faller sammen med tispens feil (alt innenfor gyldig standard).
Problemet er at vi oppdrettere desverre ikke vet nok om linjene til de hundene vi bruker i avl, dermed kan det dukke opp diverse overraskelser som vi ikke har noen mulighet til å forutse. Åpenhet og ærlighet om kullopplysninger er noe vi ivrer for, uten dette er det vanskelig å planlegge avl.
Vi skal jo prøve å forbedre avlen, ikke bare produsere noe.